Publisert av: olepetter | 03.05.11

Trekking i Himalaya – Nepal. Påsken 2011

Trekking i Himalaya påsken 2011

Etter 2 måneder gjennom Afrika med bil i 2010, kallet fjellet for årets tur. Trekking i Himalaya har alltid stått høyt på drømmelisten og når min datter Maren spurte om jeg ville møte henne i Nepal på hennes 5 måneders rundreise i Asia var det bare å si Jaaaaaaa! I`m all in.

Dag 1 og 2: Namaste
Avreise var fra Oslo lørdag 16. april 2011. Etter 18 timer på reise via Moskva og New Dehli ankom jeg Kathmandu søndag 17. april kl. 08.40 lokal tid.

Kroppen var sliten etter fly som var laget for personer under 1,60 og hode gikk tregt etter kun 1 time med søvn i løpet av siste døgnet. Maren, min datter, hadde kommet til Kathmandu et par dager tidligere og ordnet alt med guide, bærer og det hele. Maren hadde vært på backpacking i Asia siden januar samme året, og jeg gledet meg fryktelig til å treffe henne igjen, da jeg bare hadde sett henne live på skype de siste månedene.

Instruksen fra Maren var klar. Prai en taxi på flyplassen i Kathmandu, de skal ha 500 rupies, men ikke betal mer enn 200. Be de om å kjøre deg til Thamel, send meg en txt når du er i nærheten så står jeg å venter på deg i veikrysset!!!!!. Grei beskjed, men med 5 millioner innbygger i Kathmandu var det litt upresist etter min definisjon. Imidlertid gikk at etter planen og vips var maren der langs veien. Digg å treffe henne igjen etter så lenge.

Etter en time på øyet var vi klar for Kathmandu. Vi strøk på dør, vi hadde noen timer før vi skulle møte guide selskapet for en brief om turen inn mot Gokyo som vi begge mente hørtes spektakulær ut, med muligheter for en avstikker inn til Everest base camp. Tiden ble slått i hjel med shopping. Og shopping ble det. I Kathmandu kan man utrustes med North face utstyr 100% for ekspedisjon for 2000 norske kroner, og da får man Gore Tex fra topp til tå, votter, ullundertøy, sekk ++++. Riktig nok fake, men så bra ut. Vi er var begge spente på hvordan kvaliteten på utstyret var og hvor lenge det ville vare.

Kl 17.00 møtte vi guide selskapet og gikk igjennom turen. Her møtte vi også Denish, vår guide, som virket som en hyggelig fyr på 23 år.

Planen var å fly til Lukla dagen etter for deretter å sette kursen mot Gokyo, en tur som er fantastisk beskrevet i det fleste artikler om Nepal.

Mulig vi også rakk en tur innom Everest base camp hvis vi hadde bra tempo.

Alt virket lovende og vi var sikre på at dette vil bli en herlig tur.

Vi feiret oss selv, at vi hadde truffet hverandre igjen, Nepal, Kathmandu, Himalaya og oss selv igjen med et par øl på Irish bar før vi stupte i seng med et smil om munnen, forventningsfulle og nysgjerrige på hva morgendagen ville bringe.

18. April. Dag 3 – Change of plans
Vi våknet tidlig klar for dagen. En dag som skulle vise seg å bli mer innholdsrik enn vi i utgangspunktet hadde planlagt. Reiseruten ble endret, mye tid i bil og et overraskende møte med lopper er en kort oppsummering av dagen.

Vi møtte Denish, guiden vår kl. 08.00, og kjørte ut til den innenlandske flyplassen. Flyet skulle gå kl. 09.20 til Lukla. Vi fikk beskjed om at flyet var forsinket noe som viste seg etterhvert at ble mer alvorlig. Det viste seg at alle fly til Lukla var innstilt den dagen, noe de også hadde vært dagen før. Grunnen var sterk vind i Lukla som gjorde det vanskelig for flyene å lande der.

Flyplassen ligger på ca. 3000 meter over havet med en svært kort rullebane. Værvarslet for de neste dagene var heller ikke lovende. Dette så ikke bra ut. Ole hadde kun 12 dager til disposisjon til tur og etter en samling i bunn ble vi enige om at vi ikke tok sjansen på å vente flere dager i Kathmandu på grunn av dårlig vær. Valget ble også lettere når vi fikk høre at flyplassen i Lukla er en av de mest ulykkesutsatte flyplasser i verden og allerede hittil i år har det vært to flyulykker i Lukla når det har vært sterk vind. Vårt andre alternativ var å gå Annapurna Circuit trek. Problemet var at denne turen hadde vi valgt bort på grunn av at den var estimert til 16 dager, og så mange dager hadde vi ikke. Vi diskuterte dette med guiden vår, han mente det var mulig å gjøre turen på 12 dager.

Jeg så Maren dypt inn i øynene og spurte om hun ville dette. Svaret var et ubetinget ja. “Vi gutser og ser hva som skjer”, var reaksjonen til Maren. I løpet av rekordkort tid endret vi derfor hele turen og kl. 14.00 satt vi på flyet mot Pokora som er senteret for turer inn i Annapurna området.

Flyturen til Pokara er en spektakulær tur innover i fjellet, med fantastisk utsikt til Himalaya. Flyturen tok ca. 25 minutter. Deretter bar det direkte til turistkontoret for å få fjellpass. Etter en avklaring med guiden vår, ble vi enige om å ta taxi til Besi Sahar 3,5 timer med bil fra Pokara.

Vi fikk tak i en taxi som var villig til å kjøre oss de 20 milene, og igjen var det Maren som ordnet opp ved å stoppe alle taxiene hun så. Gøyal jente, tenkte sikkert de, der hun lyste opp hovedgaten i nyinnkjøpt knall oransje turutstyr. Karen skulle ha 300 kroner og vi hev oss inn i en Suzuki Maruita og satte kursen østover.

Etter 4 timer på elendige veier med en snitthastighet på 40 km/t kom vi endelig til Besi Sahar. Etter en rask middag stupte vi i seng. Mange erfaringer rikere og spent på morgendagen som skal bringe oss lengre inn i området. Først med jeep på enda dårligere veier og så til fots videre. Vi var begge enige om at dagen i morgen er den første dagen på vår 12 dagers Himalaya eventyr.

Men før vi sovnet fikk vi besøk, eller nærmere bestemt Maren som Maren som fikk et lite hyggelig møte med en haug med lopper som forsynte seg godt av beina hennes. Maren tok dette med knusende ro, og kommenterte kort. “Ha! De liker meg bedre enn deg”.

19. April. Dag 4 – On track
Endelig fikk vi spent på oss ryggsekkene og begynt å gå Annapurna Circuit, men før vi kom så langt var dagen preget av lett frustrasjon, og hvor begrepet “no problem” har fått et nytt innhold.

Vi hadde avtalt med guiden at vi skulle stå opp kl. 07.00 med avreise 07.30. Det viste seg imidlertid at denne avtalen var det stor slakk på, da bæreren som skulle være med oss ikke hadde ankommet. Han hadde tatt buss på ettermiddagen dagen før fra Kathmandu til Pokara og videre med nattbuss til Besi Sahar. Tiden gikk og bæreren kom ikke. Guiden gjentok til stadighet “no problem” mens klokken tikket videre, åtte ble ni, og rett over ni dukket bæreren opp.

Dette medførte at vi ikke rakk “jeepen” som skulle kjøre oss videre inn i området, da denne hadde gått kl. 08.00. Når neste gikk var det umulig å få svar på. Kanskje en time, kanskje 4, kanskje i morgen. Bilen gikk ikke uten minimum 14 personer og når det skjedde var umulig å si. Igjen tok vi raskt affære. Vi samlet sammen de som skulle inn til Syange, vi betalte 2/3 og de 1/3 og kom oss av avsted. 500 kroner kostet bilen oss, og foran oss lå 4 timer på enda dårligere veier enn dagen før.

Det skulle vise seg at dette var definitivt firehjulstrekkerenes verden. Etter 5 minutter savnet vi nyrebeltet, fjærer og hjelm, frokosten var på vei vertikalt oppover, og vi trodde bilen skulle fysisk knekke i to.

Hvordan de 6 personene som satt på taket overlevde turen vet vi ikke, men at de er laget av noe annet enn oss er sikkert.

Turen vi har planlagt å gå er av mange omtalt som en av de mest spektakulære og interessante turene i hele Nepal. Den starter i Besi Sahar, hvor noen velger å gå fra.

Vi tok Jeep til Syange, litt lengre inn i området. Der stopper veien og vi må ta bena fatt. Med bil eller til fots er eneste vei inn i området, og alle som skal g denne ruten må innom Syange. Syange ligger på 1100 meter over havet og i løpet av 9 dager skal vi tilbakelegge 11 mil til fots og hvor topp-punktet er Thorung-La som er et pass som ligger på 5416 meter over havet. Deretter går turen videre ned til Muktinath på 3760 moh og videre til Jomsom som ligger på 2721 moh. Her er det mulig å ta fly tilbake til Pokara eller leie en Jeep som etter 8-9 timer på svært dårlige veier også ender opp i Pokara.

Nesten fremme ved Syange traff regnet oss med et brak. Himmelen åpnet seg og bilen lakk som en sil. Folkene på taket ble dekket med presenning og bilen humpet videre de siste kilometerne.

Kl. 13.00 var vi inne i Annapurna området og vi hadde 11 dager med trekking i Himalaya foran oss. Maren, Ole, Guiden og bæreren vår. En tur med stor variasjon.

I og med at store deler av dagen allerede var gått og vi måtte rekke landsbyen Tal før mørket, holdt vi et høyt tempo innover. Fordi dette er et område som er mindre tilgjengelig enn Goyko og Everest området, møtte vi nesten ikke andre trekkere i løpet av dagen. Imidlertid var stien full av Nepalesere med tungt lass. Guiden kunne fortelle at alt som var i landsbyen Tal, og landsbyene videre innover i området, ble båret inn av bærere da det ikke eksisterer bilveier og Nepalesere er billigere arbeidskraft enn å bruke helikopter. Så her ble det båret stoler, bord, bølgeblikk, mat, drikke, vinduer….. Alt en landsby trenger av utstyr og mat.

Vi ankom Tal ca. kl. 17.00 etter 4 timer effektiv gange. Landsbyen ligger klemt inne i en trang dal, med svært høye fjell på alle kanter. Noen av dem strakk seg opp mot 7000 meter og med landsbyen plassert på ca. 1600 meter over havet fikk man nesten kink i nakken av å se på toppene. Virkelig spektakulært, og utrolig nok er dette bare starten. Landsbyen består av ca. 30 hus og er utgangspunktet for mange turer inn i området. Vi spiste middag på ett annet “hotell” enn det vi bodde på, noe som medførte kjeft fra guiden som mente at det var “lov og rett” i området at man spiste på det stedet man bodde. “Biiig problem for me”, mente Densih. Hvorfor det skjønte vi etter hvert, da det viste seg at han fikk gratis mat ut i fra hvor mye vi brukte av penger på hotellet. Så heretter har vi kommet til en avtale om at vi kjøper alt på hotellet, mat, vann, dopapir etc….. tror vi! I morgen går turen videre til Chame som ligger på 2670 meter. Estimert tid til Chame er 8 timer.

Vi avsluttet kvelden med en Kit-kat på rommet før vi krøp i seng. Soveposen til Maren som vi leide av Guide selskapet er full av lopper så den har vi droppet. Spent på hvordan natten blir i silkelakenpose i +5 grader…..

20. April. Dag 5 – Freezing like hell
Vi rullet ut av sengene tidlig på morningen, litt trøtte etter en kald natt, klar for en ny dag i fjellet. Målet for dagen var Chame, en landsby 9 timer unna, med en stigning på ca. 1000 meter fra 1700 moh til 2670 moh

Klokken 06.30 våknet vi, litt trøtt i tryne etter en kald natt på harde madrasser, og med et lite hyggelig møte med lopper kvelden før friskt i minne. Hele sekken var tømt for klær. Det lå ikke et klesplagg igjen i sekken, alt var på kroppen og fremdeles hadde natten vært lite grei med oss. Vi var gjennomfrosne.

Vi dro gardinen til side og ble møtt av et fantastisk skue mot snøhvite fjell. Solen var ennå ikke kommet over fjelltoppen men den lyste opp fjellene i horisonten. Wow, tenkte vi, dette lover godt.

Dagens etappe er den nest hardeste på denne rundturen, og går igjennom et spektakulært landskap, fra landsby til landsby. Noen av landsbyene henger nesten i løse luften med stup rett ned.

Et utrolig vakkert syn der de ligger på rekke og rad badet i sollys. Landsbyene består av ca 10-30 tee houses som er karakteristiske for området. Her er det muligheter for overnatting og bespisning.

Vi kom oss av avsted ved 07.30 tiden og hadde god fart langs elven innover dalen. Etter en stund hørte vi et brak fra fjellsiden og registrerte at store steinmengder raste nedover. Vi kikket opp og så til vår overraskelse at hele fjellsiden på den andre siden av elven var dekket av Nepalesere.

Guiden vår kunne fortelle at de arbeidet med en ny vei, og at redskapen de brukte var hakke og spade. Utrolig tenkte vi, der de hugget seg inn i den loddrette veggen, kun ved bruk av muskelkraft. Ikke rart veien var planlagt ferdig i 2015.

Vi fortsatte videre, med en jevn stigning oppover. Store deler av dagen gikk vi på det som skulle bli en bilvei om noen år, og her var det flere fosser som krysset veien.

Helt fra Besi Sahar og til topp punktet på 5416 meter følger veien og stien vi gikk på den elven Marsyagndi Nadi. Flere steder i løpet av dagen måtte vi krysse elven og hengebroene hang høyt over de frådende vannmassene under oss.

Utsikten er også spektakulær. Selv om vi følger elveleie nede i dalen er det enkelte steder fantastisk utsikt nedover dalen og oppover mot fjellene som rager 5-6000 meter over oss.

Landskapet og naturen vi beveger oss i denne dagen minner mye om vestlandet hjemme i Norge, bortsett fra at fjellene strekker seg fantastisk mye høyere enn det vi er vant til hjemmefra og det er dette som gjør turen så annerledes og spektakulær.

Vi holdt et høyt tempo også denne dagen, med kort pauser hver annen time. Lunch inntok vi i Timang 2270 moh, et de utallige tee-houses langs stien. Som nevnt tidligere blir alt som selges på disse stedene båret inn av Nepalesere som ofte bærer 100-120 kilo med en stropp rundt pannen.

Dette gjør også at prisene øker betraktelig jo høyere man kommer. En liter vann koster i Kathmandu 10 Rupies. Her oppe koster en liter vann 200 rupies, det vil si 20 ganger så mye som i Kathmandu. Det høres kanskje mye ut, men når 200 Rupies tilsvarer 15 kroner samt at vi vet at Nepalesere har båret vannet i 2 dager er det greit å betale prisen.

Imidlertid fikk vi senere på dagen vite at det selges refill av vann for å spare naturen for plastflasker. Springvann blir renset med tabletter lokalt og selges for en langt lavere pris enn flaskevann. Vi var litt skeptiske til dette, men etter å ha forhørt oss litt, forstod vi at dette var noe alle turister gjorde.

Annapurna området får hvert år besøk av ca. 85.000 turister med en gjennomsnittlig tid i området på 15 dager. Med 3-4 liter flaskevann om dagen, tilsvarer dette ca. 3 millioner flasker i året. Dette sier seg selv at ikke er bra for miljøet da alt som forbrukes i fjellene må bæres ut, og tomflasker blir ofte liggende igjen.

I Chame kjøpte vi også en flaske med klor som mange anbefalte var bra å rense springvannet med. Et par dager senere, skulle det vise seg at dette var en svært dårlig ide.

Vi ankom Chame 17.00. Guiden vår Denish sjekket oss inn på et av Tea housene i landsbyen.

Kvelden falt på, og kulden kom. Temperaturen er ned i + 5 grader om kvelden og nettene og med rom det blåser rett igjennom uten noen form for oppvarming ble middagen en kald fornøyelse. Gjennomfrossen beveget vi oss ut i landsbyen for å finne et sted med ovn. Vi ramlet inn en dør vi hadde hørt det var ovn og kom inn i et deilig rom med god temperatur. Der traff vi fire Israelere som vi tilbrakte et par hyggelig timer sammen med samtidig som kroppen ble tinet. 21.00 var det stille i landsbyen og vi kom oss tilbake til rommet vårt og krøp i seng.

21. April. Dag 6. Earth, wind and fire
Igjen var vi tidlig oppe. Dagens etapper går til Lower Pisang, en tur på 4-5 timer med en stigning på 500 høydemetre. En relativ grei tur i forhold til dagen før.

Vi stod opp kl. 07.00, spiste frokost og var i gang kl. 08.30. Vi fylte 8 liter med vann i camel baggen og på flasker. En tommelfinger regel er at man bør drikke 1 liter vann ekstra for hver 1000 høydemeter over 3000 meter. Normalt væskebehov er ca. 3 liter og det blir derfor mye fokus på drikking i løpet av dagen og natten.

Den delen av Nepal vi oppholder oss i er sterkt preget av Buddistisk og lokal religion. Dette preger også omgivelsene. Vi passere til stadighet religiøse symboler og byggverk og det er viktig å respektere dette.

Rett utenfor Chame fikk vi et glimt av Annapurna 2 som er den nest høyeste av Annapurna toppene. Toppen er på 7956 meter og ruver høyt i landskapet. Annapurna Circut som vi går er en rute som går rundt alle Annapurna toppene. Den høyeste er på 8130 meter og den 10. høyeste toppen i verden.

Utover dagen ble det kjøligere og til slutt måtte vi spørre guiden vår som hadde gått i den samme kontorbuksen siden vi traff han om han ikke var kald.

Denish smilte til oss og forklarte på sin Bangla-engelsk at det var “no problem” fordi han hadde vindtett og vanntett inn mot kroppen og kontorbuksa utenpå.

“It`s perfect”, gliste han. Really, really good quality. Klammis kommenterte Maren kort

Vi fulgte stien på høyresiden av elven oppover dalen, en sti som snirklet seg inn i landskapet. Et par av stedene var stien hugget inn i fjellet slik at vi fikk en hylle å gå på. Fjell rett over oss, og stupbratt ned på siden.

Og igjen tenkte vi at for en jobb dette må ha vært med hakke og spade og rå muskelkraft.

I løpet av de siste dagene har vi truffet folk fra hele verden. Sør-koreanere, israelere, russere, australier og skotter. (og heldigvis ingen skandinavere). Forskjellige folk, noen fjellvante og noen absolutt ikke. Noen med sekker på 12-13 kilo som de bærer selv, uten guide og bærere, og noen med flere portere som bærer bagasje som veier 40-50 kilo pr person. Vi lurer veldig på hva de har med seg. Svaret på det fikk vi i dag når den ene russiske damen dro opp høytalere til Ipoden sin. Hææ, erre mulig, tenkte vi. Nå viste det seg at den russiske gruppen ga opp allerede etter 4 dager og returnerte til utgangspunktet. Kanskje ikke så dumt, konkluderte vi.

Antrekket til turistene er også sterkt variert. Noen går med North face fra topp til tå, mens andre går i ola-bukse, joggesko og cowboy hatt. Til vår store overraskelse registrerte vi også at noen av by-damene ikke har lagt igjen by-vesken hjemme, men tydeligvis skiftet til by-antrekk i løpet av kvelden.

Vi spiste på et av de utallige tee-husene som finnes langs stien. Nepalesere er svært hyggelige og gjestfrie og maten er utrolig god selv så høyt oppe i fjellet.

For oss går det stort sett i Veg+Egg and fried potatos, en rett vi tenker er laget på stedet. Høner er det nok av og poteter dyrker de, så råvarene er ferske. Vi har derfor så langt ikke vært dårlige og planen er å holde oss til dette også videre fremover.

Etter lunsj var det en time med vandring i relativt flatt terreng. Utsikten er hele tiden fantastisk og det er mye å feste blikket på.

Ørn så vi flere ganger, 10 meter fra oss på det nærmeste, da en plutselig kom glidende rett over hode på oss.

Vi ankom Lower Pisang ved 15.00 tiden. Fant oss et helt nytt tea-house med tjukke madrasser. Dette te-huset var som alle andre te-hus relativt dårlig isolert.

Faktisk feier vinden rett igjennom rommet, og alt som sies i naborommet høres i detalj. Som nevnt før bæres alt opp til disse landsbyene, så de sløser ikke med materialene.

Vi tilbrakte resten av dagen i restauranten (som heldigvis hadde ovn) sammen med to karer fra Skottland og Australia og et par jenter fra Sør-Korea. Utrolig hyggelig folk alle sammen, og når vi forteller at vi er far og datter på tur får vi mange hyggelige tilbakemeldinger.

22.00 var Maren i drømmeland og Ole var ikke langt unna.

22. April. Dag 7: Vannproblemer og magetrøbbel
Denne dagen er en relativ enkel etappe, med en stigning på 340 meter og en tur på 3-4 timer. Målet for dagen er landsbyen Manang, som ligger på 3540 moh. Det skulle vise seg at vårt mål om ikke å bli syke på turen sprakk fullstendig.

Vi stod opp som vi pleier ved 07.00 tiden. Tok det relativt rolig på morgenen. Kvelden før hadde funnet ut at det var mulig å bruke klor i springvannet slik at vi ikke behøvde å kjøpe dyrt flaskevann og hvor tomflasker er et stort problem.

Maren var superfornøyd og vi fylt opp flasker med springvann og dryppet 4-5 dråper med klor opp i hver flaske. Det er superviktig at vi drikker mye når vi er på de høydene vi er, og 4-5 liter hver dag er påkrevet for å unngå hodepine og kvalme.

Vi spiste frokost, og som vanlig valgte vi havregryn. Vi tenker at det er råvarer de har på stedet så da må det være bra.

Vi satte kursen mot Manang og som de andre dagene er det masse flott å se på underveis. Spesielt er det utrolig vakker natur, med høye fjell på alle kanter.

Turen vi går er en rundtur rundt Annapurna massivet, hvor Annapurna 1 er rangert som det 10 høyeste fjellet i verden men massivet består også av flere topper som strekker seg opp mot 8000 meter.

De er nummerert som Annapurna 2,3,4 og 5. Førstebestigningen på Annapurna 2 var i 1989, relativt sent i forhold til at Mont Everest allerede i 1952 ble besteget av Edmund Hillary og Tshering Sherpa. Tshering Sherpa er pr. i dag den som har vært flest ganger på Everest med 21 ganger.

På veien passerte vi også Pisang Peak som er på ca. 6000 moh og er en tur som er realistisk å gjennomføre for gjennomsnittlig fjellvante nordmenn. Toppen er svært vakker og er et synlig landemerke på store deler av dagens tur. Det samme er Annapurna 2 som vi har hatt i synsfeltet nesten hver eneste dag, og som kommer til å være et landemerke også på resten av turen. Magisk!

Halvveis til Manang åpner plutselig hele landskapet seg og vi får et utrolig skue. Dette er et virkelig 360 graders postkort med høye snødekte topper på alle kanter.

Her tok vi en pust i bakken. Dagene våre er ganske strukturerte. Vi går 1,5 timer, tar en pause, går nye 1,5 timer og tar lunsj. I pausene er det vanndrikking, litt småspising, solkrem på og justering av sekkene.

På veien treffer vi også mange barn som er kjempenysgjerrige på oss. Namesta er ordet Nepalesere bruker for å si hei, og hvor man en går blir man møtt med dette.

Vi har vært utrolig heldig med været alle dagene unntatt den første. Utrolig deilig å sitte i sola og kjenne varmen, og noen ganger legge seg ned og ta 10 minutter på øyet. Digg!

Vi føler oss utrolig privilegerte som får være et filmsekund av denne kulturen, samt menneskene og landskapet vi ferdes igjennom. Som nevnt før er det ingen biler, sykler, mopeder eller andre kjøretøyer i denne delen av Nepal. Alt som skal fra et sted til ett annet blir båret inn til de ulike landsbyene.

I Braka, en av landsbyene holdt de på med et prosjekt som etter hva vi forstod gikk ut på å lage en ny demning for elven vi følger oppover.

For å lage denne demningen ble all stein fraktet fra et sted til et annet og vi traff utallige Nepalesere med tunge steinbører på ryggen, balansert på en hjemmesnekret “plankesekk“. Og dette er kanskje noe av det vi er mest imponert over.

Eldre kvinner og barn som bærer utstyr, steiner, materialer opp mot 100-120 kilo på ryggen, og hvor de til tider løper lett av sted med “slippers” på bena tilsynelatende helt upåvirket av vekten de bærer. Og selv med 100 kilo på ryggen har de et høyere tempo enn mange av turistene som går med lette sekker. Utrolig!

I løpet av dagen forsvant 5-6 liter med springvann med klor i, og etter lunsj fikk vi kjenne konsekvensene av dette. Maren begynte først å føle seg dårlig med sterk kvalme. Tappert gikk hun videre og vi kom frem til Manang ved 14.00 tiden. Kl. 15.00 var det foredrag om høydesyke på et av hotellene i byen og der var også vi. Interessant foredrag, spesielt at folk over 50 tåler høyden bedre enn yngre folk. Endelig en fordel av å bli eldre, tenkte Ole.

Midtveis i foredraget spurtet Maren ut og hele lunsjen, klorvann og annet som var i magen hennes, kom vertikalt opp og ut. Ole ble også mer og mer klein utover dagen og kvelden. Vi var virkelig langt nede begge to, og tenkte at dette må bare gi seg ellers så er hele turen spolert. Kvelden ble spist opp av kortspill i restauranten hvor vi kom i kontakt med et hyggelig tysk par som kunne fortelle at de skulle bruke 21 dager på den samme turen vi skulle bruke 9. Errre mulig, tenkte vi. To dager senere traff vi de igjen, høydesyke, kvalme og med retur til utgangspunktet. Høyden er ingenting å spøke med.

Guiden vår Denish begynte å foreslå at vi skulle snu!!!!! Snu, helt uaktuelt var reaksjonen fra både Maren og meg. Dette skal vi bare gjennomføre, koste hva det koste vil.

Vi får oss en god natt søvn og så ser vi hvordan det er i morgen, svarte vi. Vi ble i restauranten til vi fikk så mange blikk på grunn av vond lukt og trakk oss tilbake til rommet, hvor magen fremdeles var i fullt opprør. Vi sovnet ved 20.00, høy på avgasser og dårlige tarmer.

23. April. Dag 8. Avklimatisering
Vi våknet opp fremdeles urolig i magen. Dagen i dag skal brukes til å avklimatisere oss. Vi blir derfor i Manang også denne dagen. Det passet oss utmerket at vi har en hviledag når magen ikke er i orden.

Avtalen fra dagen før, var at vi skulle se an formen på morningen. Vi brukte litt tid på å komme oss ut av rommet og til restauranten. Forsiktig forsøkte vi oss med litt te og kokt vann før vi dristet oss til toast og havregrøt. Det gikk sånn passe.

Planen har hele tiden vært å være to dager i Manang. Alle som går denne turen gjør det, da vi er kommet så høyt opp at kroppen trenger hvile og avklimatisering i forhold til høyden. Det er utrolig viktig å ikke gå for fort oppover. Det er to ting som kan ødelegge turen og det er mageproblemer og høydesyke.

Vi har i løpet av de dagene vi har vært her hørt, og erfart selv utallige historier om turister som er for ivrige og går for fort oppover noe som i flere tilfeller har endt med helikopter hjelp og rett på sykehus. I går fikk vi også høre at en kar døde for 3 dager siden oppe ved passet fordi han ble høydesyk, og tok ikke signalene på alvor før det var for sent. Vi er derfor svært opptatt av å drikke mye, og kjenne etter symptomer fra kroppen.

Etter en rolig start på dagen, startet vi å gå oppover i lien ovenfor Manang. På vei ut av byen kjenner vi at dette er bilder som tatt ut av Ronja Røverdatter eller Mio min mio filmene. Gamle steinhus med skrikende kråker hengende i luften over husene.

For å få full effekt av avklimatiseringen går vi oppover i høyden for så å returnere til Manang. Walk high, sleep low er et begrep som går igjen her hele tiden.

Vi fikk en fantastisk utsikt oppe i lien over Manang og fjellområdet rundt. Formen ble også bedre og bedre utover dagen og vi følte oss ganske så bra på vei oppover.

Vi fikk et overblikk over ruten vi skal gå innover i morgen, først til landsbyen med det morsomme navnet Yak Kharka, videre mot Landsbyen Thorang Phedi og deretter over passet, Thorang-La.

Vi gikk rolig 400-500 høydemetre ovenfor Manang. På veien opp passerte vi Gungapurna Lake som er en liten innsjø på ca. 3800 meter. Guidenvår Denish, kunne fortelle at verdens høyeste innsjø ligger kun få kilometer unna, og hvis vi får tid vil vi forsøke å se på den på slutten av turen.

Vi ble i høyden ca. en times tid slik at kroppen ble vant til høyden. Vi følte oss som konger der vi lå i solsteken med spektakulær utsikt mot Pisang Peak, Annapurna 2 og andre høye fjell.

Vi gikk tilbake sammen veien. På veien møtte vi flere andre trekkere som også var på tur for å avklimatisere seg.

Vel fremme i Manang var magen normalisert og etter svært lite mat i kroppen det siste døgnet, styrte vi elegant inn på et av de mange bakeriene. Og dette er virkelig noe som er verdt et besøk. Det finnes bakerier i mange av landsbyene vi passerer og de er utrolig flinke til å lage fantastisk gode bakverk.

Øynene gikk i spinn i butikken og vi kom ut med bakervarer for et helt kompani. Utrolig hvor gode bakevarer de greier å lage med så lite tilgang til råvarer.

Resten av dagen ble brukt til å hvile, slappe av i solen og innta en bedre middag, med kortspill og kabal på kvelden.

I morgen er vi klare for Yak Kharka, en landsby 3-4 timer unna Manang og 450 høydemetre opp.

24. April. Dag 9. Recharged batteries
Etter to dager i Manang var vi klare for flere høydemetre. Landsbyen med det eksotiske navnet Yak Kharka var målet for dagen. Landsbyen ligger på ca. 4.000 meter og dagens etappe er på ca. 3-4 timer.

Vi stod opp tidlig. Kroppen og magen var som ny, og vi gledet oss til turen til Yak Kharka, en tur som av mange er beskrevet som fantastisk flott.

Vi fylte opp det vi hadde av flasker på “refill station” og forlot Manang kl. 07.30. Turen begynner relativt bratt oppover, før den slaker ut mot Yak Kharka. Det er en relativt enkel tur, uten store utfordringer.

Midtveis til landsbyen tok vi en pause og mens vi satt der begynte 6 store ørner å sirkle over oss, og enkelte ganger var de bare 20-30 meter unna oss. Fantastisk flott å se disse store fuglene følge luftstrømmen, med minimal bruk av krefter.

Vi har underveis på turen undres over at det har vært så mange tea-houses som har hatt paraboler. Vi har sett disse parabolene på avstand, men på vei opp passerte vi tett på en av dem.

Stor var vår overraskelse da vi forstod at dette ikke var paraboler, men kokeinnretninger for å få varmt vann. Mange av husene har ikke innlagt strøm så vi konkluderte med at dette var en utrolig smart måte å få tilgang på varmt vann.

Rett før vi kom til Yak Kharka så vi den første Yak-en på turen. Dette er hårete okser som lever i høyt landskap. Fra ullen til Yak-oksen lages også ulike klesplagg som er kjent for å være svært varme.

Vi ankom Yak Kharka kl. 11.00, og var de første som kom til landsbyen. Til en forandring fikk vi et utrolig hyggelig rom med en spektakulær utsikt nedover dalen, mot Annapurna 2 og 4, samt Gangapurna.

Etter lunsj og en times hvile, forlot vi sekkene på rommet og gikk oppover i lien for å avklimatisere oss ytterligere. Samme prinsippet som gårsdagen. Walk high, sleep low. Vi kom oss opp 400 høydemetre til 4000 moh, tok en times pause på toppen og gikk ned igjen til landsbyen.

Denish, guiden vår er en kar som er utrolig opptatt av fakta og quizer, så også i dag. I dag var det hovedsteder som stod på programmet, og i løpet av turen i dag har vi vært igjennom stort sett alle hovedstedene i Asia og Europa.

Jo høyere vi kommer, jo lavere blir temperaturen. Om natten er det rundt 0, og om dagen ligger den på 10-15 grader. I tillegg øker også vindstyrken jo høyere vi kommer. Denish liker ikke vind og drar lua lengre og lengre nedover ørene for hver dag. Vi har til stadighet registrert at han går med hendene over ørene.

Dette gjorde han ikke i dag selv om det blåste. Maren måtte sjekke dette ut og spurte han, hvorpå denish trakk av seg lua og under den hadde han en sort plastpose. “Very, very good”, kommenterte Denish. “Good plastic Quality”. Klammis på hele kroppen kommenterte Maren, med regnbuksa under kontorbuksa friskt i minne.

Store deler av ettermiddagen og kvelden ble brukt til å løse et kort-triks som involverte store deler av restauranten.

En skikkelig nøtt som ble presentert av en av guiden og som vi til slutt greide å løse.

Høy stemning og mye latter preget kvelden.

Resten av dagen og kvelden ble brukt til hyggelig prat med andre trekkere.

Vi krøp i seng ved 21.00 tiden.

Klar for morgendagen og siste etappe før vi går over passet i overmorgen.

25. April. Dag 10. Walk the talk
Dagens mål var Thorang Phedi som ligger på 4500 moh. Dette er siste stoppested og overnatting før vi går over passet i morgen. Turen opp til Thorang Phedi er estimert til 3-4 timer med en stigning på ca. 400 høydemetre.

Rutinen er som tidligere. Opp kl. 06.30. Frokost 07.00. Avmarsj 07.30. Det er ikke lange avstander vi går disse dagene. Det er maks 3-4 timer mellom stendene vi overnatter. Det er heller ikke noe mål å gå langt, men antall høydemetre vi tilbakelegger.

Vi ankom Thorung-Pedi ved 11.00 tiden, og var de første som kom dit. I løpet av noen timer kom det flere og flere trekkere til landsbyen og de siste dagene har vi vært en gruppe på ca. 50-75 mennesker som vi følger. Alle har et mål for øyet og det er å komme over passet.

Vi begynner også å bli godt kjent med noen av de. 2 amerikanske par har vi vært sammen med de siste kveldene. De er alle rundt 25-30 år, og både Maren og jeg har trives bra med de.

Spesielt godt liker vi Meg og Eddie, et par fra New York, hvor hun aldri har vært på tur før. En morsom jente som skravler i ett kjør om alt og ingenting. Gøyal jente, med masse humor.

Etter en times hvile, var vi på beina igjen. Denne ganger gikk avklimatiseringsturen 400 høydemetre opp til high camp på 4925 moh.

Vi følte oss i god form og nådde high camp i løpet av en times tid fra Thorung Pedi. Vi tenkte vi skulle bli der oppe noen timer, men etter kort tid begynte det å sprenge i hodet. Vi hadde gått for fort opp og brutt regel nr. 1 når det gjelder høydebestigninger.

Vi presset maks ut av oppholdet i high camp og returnerte etter en time, susete i hode, og med en skikkelig hang-over.

Kvelden ble brukt til kortspill, lett prat med våre venner fra Amerika, Thailand og Sør Korea. Vi tok en tidlig kveld, da vi skulle opp kl. 04.00 dagen etter.

 

 

 

26. April. Dag 11. Too fast and furious
D-dag. Passet skulle passeres. Foran oss lå en tur på 8-9 timer, først 1000 høydemetre opp, og deretter 1800 høydemetre ned til Muktinath. Vi var superklare og følte oss godt forberedt. Det skulle vise seg at dagen ikke ble slik vi hadde forventet.

Vi rullet ut av sengene kl. 04.00. Ut av vinduet så vi lyspunkter oppover hele lien bak rommet vårt. Det var mørkt ute og folkene med hodelykter var som små prikker på stien oppover.

Vi fikk oss en god frokost, følte oss i god form, fylte opp 7 liter med vann og la i vei oppover dalsiden mot high camp, den samme turen vi hadde gått dagen før.

Vi følte oss godt forberedt etter å ha avklimatisert oss de siste 3 dagene.

Foredraget og hvordan vi skulle forholde oss til høyden hadde vi også frist i minne fra foredraget tidligere på turen fra Manang.

Vi holdt et høyt tempo oppover og passerte high camp etter 50 minutter.

Formen var fremdeles utmerket, vi følte oss sterke, uovervinnelige og kvikke. 5000 moh passerte vi elegant og vi finsiktet oss inn på toppen, fremdeles med et høyt tempo oppover.

På 5200 moh begynte Ole å kjenne seg dårlig. Hodepinen ble sterkere og sterkere, men tenkte at det bare er å gå på. Toppen er innen rekkevidde og da er det bare nedover. Og nedover er bra.

Lærdommen fra foredraget i Manang var prentet inn i hode. Føler du tegn på høydesyke er det bare en ting å gjøre. Descend, descend, descend. Men hvem snur og går tilbake 100 høydemetre fra passet.

Vi kom oss opp på topp-punktet, andpustne, slitne og med en dundrende hodepine.

Det var et utrolig skue, vi var på verdens tak, med Thorung Peak på venstre siden og Yakwakang på høyre.

Passet i midten med en fantastisk utsikt over Annapurna 2. På toppen traff vi våre venner fra amerika som fortalte senere at Ole hadde snakket tulleball på toppen og bedt han om å begynne å gå ned.

Etter photo session, litt vann og 5 minutter hvile, bar det nedover. Maren begynte også å bli dårlig og vi skjønte begge to at her var det bare en ting som gjaldt og det var å komme oss så raskt som overhode mulig nedover.

Vi nærmest løp nedover fjellsiden, snublet, sjanglet og med en utrolig trang til å legge oss ned for en liten hvil. Alle symptomene fra foredraget på høydesyke slo til for fullt, og utrolig nok hadde vi vett nok til å fortsette å gå nedover.

Det var en følelse av å være dopet, en følelse av å være utenfor en selv, en følelse av at det var en annen som var meg, snakket masse til Maren men opplevde at det ikke var jeg som snakket allikevel.

Tiden var uendelig og vi kom oss ned til et tee-house på ca. 4500 moh. Her tømte igjen Maren kroppen for mat og vann, og vi fortsatte videre nedover mot Muktinath, fremdeles omtåkete, virrete og med en sterk hodepine. Guiden vår Densih, spurte hvordan vi hadde det, og ærlig svarte vi, ikke så bra. Denish svarte med at i morgen kom vi til å bli støle. Vi konkluderte med at vi var på forskjellige planeter og fortsatte nedover.

Vi ankom Muktinath kl. 13.00, 8 timer etter at vi startet, høydesyken begynte å avta og vi forstod at vi hadde brutt regel nr. 1 igjen. Gå sakte og rolig oppover, la kroppen vende seg til høyden og hvil underveis. En skummel lærdom, nå vet vi hva høydesyke er, nå vet vi hva det vil si, nå har vi lært.

Muktinath ligger på 3750 moh. Vi var keene på å komme så langt som mulig ned og gikk derfor rett til Jeepen som kunne bringe oss ytterligere ned til Jomsom på 2700 moh.

Fra Muktinath er det to muligheter for å komme ut av området på. Enten til fots eller med Jeep. Til fots tar turen 6 timer. Med Jeep tar turen 2 timer.

Vi valgte Jeep, og fikk opplever en spektakulær biltur nedover i dalen. En biltur oppover elveleier, nedover elveleier, under fossefall, gjennom sandtak, over rullesteiner, en biltur med en gjennomsnittshastighet på 15 km/t med en indisk produsert bil som skramlet av sted.

Er bilen ny spurte vi sjåføren. “Yeeees, absolutely 100 prosent. “Velly new and good Quality. Only 20 years old” var svaret…..!

Etterhvert som vi nærmet oss Jomsom slapp også høydesyken mer og mer taket, og vi følte oss relativt pigge når vi kom til Jomsom.

Pigge, men både fysisk og psysisk slitne etter er lang dag med mange utfordringer.

Vi kom oss inn i gamlebyen i Jomsom, sjekket inn på et hotell med varmt vann og tykke madrasser. Planen for morgendagen er å ta fly kl. 06.30 til Pokora, med oppmøte kl. 05.45. Det vil si en ny dag, hvor vi står opp ved 4-5 tiden om morningen. Målet vårt er å rekke turistbussen i Pokora til Kathmandu som går kl. 07.30.

Vi fikk en prat med Densih før vi la oss. Han kunne at i og med at dette var siste dagen, skulle det være “big party”. Jeg spurte hva han mente med det. “Biiig party and gifts” var svaret. «Last night the turist always give med gifts. 100% sure».

Hva betyr det spurte jeg. Normally 100 dollar. 100% sure, sa han. Vi følte oss litt beklemt. Ikke hadde vi vært superfornøyd med han og heller ikke selskapet. Vi hadde fått soveposer med lopper, vår oppfatning av hva en guide skulle være var svært ulik fra hva vi hadde opplevd, og vi hadde følt på hele turen at vi selv hadde måtte ordne opp ting som vi mente var hans oppgave. Vi opplevde hele situasjonen litt beklemt, sa at vi skulle tenke på det til i morgen og gikk og la oss ved 21.00 tiden.

27. April. Dag 12. Strike & change of planes
Vi kom oss opp kl. 04.30. Møtte Denish til frokost for en videre prat og kom oss på flyet til Pokora. Vi kom tidsnok til buss-stasjonen, og ble møtt av STRIKE. Ingen busser gikk denne dagen til Kathmandu. Resultatet ble en herlig dag i Pokora.

Flyet gikk kl. 07.30 fra Jomsom til Pokara. Jomsom er et samlingssted for alle som kommer fra tur i området. Til frokost møtte Densih og bæreren opp. Maren og jeg hadde diskutert hva vi skulle svare Denish. Vi var ikke fornøyd med han, men samtidig måtte vi ikke knekke han helt. Imidlertid var det vanskelig for oss å vite hva som var selskapets ansvar og hva som var Denish ansvar. Vi valgte derfor å avvente en tilbakemelding til han før vi hadde klarhet i roller og ansvar.

Vi bodde 2 minutter unna flyplassen og kom oss dit relativt raskt.
Etter litt venting i avgangshallen var vi klare for flyturen til Pokora.

Vi hadde fått tips fra guiden vår å sette oss på venstre side av flyet og hvis vi var heldig ville vi få utsikt rett mot Anapurna 1. April/mai er høysesong for klatrere som vil opp på fjell i området. Dette er en periode på slutten av regntiden, hvor været er stabil, og det blåser veldig lite. Temperaturen på dagtid er heller ikke så dårlig.

Flyturen til Pokara gikk supert. Spennende å fly i 3-4.000 meters høyde med fjelltopper rundt som rager ytterligere 4000 meter høyere en flyet. Vi fikk et flott skue til Annapurna 2. Planen var å rekke bussen til Kathmandu som gikk kl. 07.30.

Vi kom oss ut av flyplassen i en fei, praiet en taxi og vips var vi på buss stasjonen i god tid før 07.30. På stasjonen var det utrolig mye folk. Vi fikk kjapt vite at det var streik i denne delen av Nepal og at det var store demonstrasjoner på veiene inn mot Kathmandu. Alle trafikk var derfor innstilt. Dette gjaldt lokalbusser, turistbusser, taxier…. Alt.

OK , tenkte vi. Vi har god tid og Pokora har vi hørt mye positivt om, så vi tok en taxi inn til byen. Vi ble veldig positivt overrasket over Pokora. Til forskjell fra Kathmandu var den ren, vakker og lite støyende og forurensende. I Kathmandu tygger man støv 24/7. I Pokora er det friskt og vakkert.

Vi fant et lite, hyggelig guest house ned ved innsjøen som strekker seg over store deler av byen. Langs innsjøen er det gater som krøller seg rundt innsjøen.

Vi tilbrakte store deler av formiddagen på en kafe, spiste oss mette på boller og kaker. For første gang på 10 dager var vi on-line så tastaturet på Pc-en knatret før vi stupte ut en vill shopping runde. Etter 5 fulle bæreposer var vi bare 1200 kroner fattigere. Det er nesen umulig å bruke penger i Nepal. Frokost koster ca. 20 kroner, hotellrom koster fra 25 kroner natten og oppover, og fake North Face utstyr koster 10% av prisen hjemme i Norge. Gøy.

Vi kom oss i seng ikke alt for sent, da vi også neste dag skulle tidlig opp. Bussen til kathmandu har avreise kl. 07.30, så planen var å stå opp kl. 05.30. SNORK!

28. April. Dag 13. Back to start
Vi var tidlig oppe. Kom oss til buss-stasjon, vi hadde kjøpt billetter dagen før. Vinket farvel til Pokora og satte kursen mot Kathmandu hvor vi hadde 2 dager før Ole reiste tilbake til Norge og Maren til Thailand.

Vi var fornøyd med oppholdet i Pokora. Byen hadde overrasket positivt og vi synes det var litt leit å reise fra byen, men de politiske forholdene er ustabile i Nepal.

Vi kunne ikke ta sjansen på å bli i byen en dag til, med mulighet for forlengelse på grunn av strei. Vi kjørte derfor safe og kom til Kathmandu ca 2 døgn før avreise.

Bussturen til Katmandu var en interessant erfaring. Som mange andre mindre utviklete land er trafikken et stort problem.

Ved første øyekast viker det fullstendig kaotisk, men med erfaringer fra andre land forstod vi raskt at det var et system i kaoset.

I dette tilfelle var det bruk av hornet. Hornet er måten man kommuniserer med, enten ved å si her er jeg, her kommer jeg, nå har jeg kjørt forbi deg eller i mange tilfeller bare tute for å tute. Dette gjør trafikkbilde utrolig støyende med kraftig lyd konstant.

Og som i mange andre byer er alt lov. Mennesker på taket, hengende bak på biler, på siden, på motorsykkel med stige, med frontrute, uten frontrute, 4 forskjellige hjulstørrelser på bilene…… ALT er lov

Møte med Kathmandu var et sjokk. Etter 12 dager i frisk luft, i rolige omgivelser og med en stålkondis følte vi at Kathmandu brøt dette fullstendig sammen i løpet av kort tid.

Her var det støy, forurenset, mange Nepalesere går med munnbind hele dagen, solen greide ikke å trenge gjennom tåken som lå over byen, og det var trangt, bråkete og travelt.

Tiden i Kathmandu ble brukt til vask av klær, møte med guideselskapet og SHOPPING. Som nevnt tidligere er Kathmandu et eldorado for fake produkter og vi bet på kroken. Vi handlet alt vi kom over av utstyr. Om det var lurt får tiden vise, men vi er foreløpig fornøyd med det vi har kjøpt.

30. April. Dag 13. Home sweet home
Lørdag 30. april var det tid for avreise. 25 timer på reisefot stod foran meg, med mellomlanding i New Dehli og Moskva. Maren og jeg tok farvel, og vips var eventyret slutt for denne gang.

Flyet mitt gikk kl. 14.40, så vi hadde en rolig morgen sammen. Maren hadde dagen før bestilt flytur til Bankok to dager etter min avreise. Vi var begge lei av Kathmandu, ikke av hverandre, da turen i sin helhet hadde vært en voldsom opptur for oss begge. En tilsvarende tur vi begge to var enige om at vi gjerne kunne gjøre igjen.

Den største utfordringen med hjemreisen var overvekt. Etter handlerunden i Pokora og Kathmandu stod jeg smørblid på flyplassen med 35 kilo i baggen og 10 kilo på ryggen. I Kathmandu skulle de ha 3500 kroner for overvekten. Kom med til New Dehli, og hentet baggasjen der, sjekket inn på nytt og da var prisen ned i 500 kroner. Jeg klinte til.

1. mai 2011 kl. 11.00, 25 timer etter avreise fra Kathmandu, stod jeg igjen på Gardermoen. 15 dager etter avreise. 15 dager med utrolig mange inntrykk, en reise med min datter som vi kan snakke om i mange år fremover, en tur hvor vi har gått 11 mil og ca. 9.000 høydemetre.

En sterk mental opplevelse, hvor natur og høye fjell har vært en stor del av turen. En tur hvor vi har truffet svært mange hyggelige mennesker, både lokale og turister. Og ikke minst, en stor takk til min datter, Maren som vil ha med sin far på tur. Det kan jeg like godt.

Hvis vi skulle gjøre turen om igjen, hva ville vi gjort
•    Vi ville droppet bærere og guide. Det er mange som går turen og kan få relevant og god informasjon fra de.
•    Ta med rensepiller til vannet hjemmefra. Det sparer deg for utrolig mye penger.
•    Det er mulig å lade elektronisk utstyr hver eneste dag. Ta med det du trenger av utstyr
•    Vi hadde med 40.000 rupies når vi forlot Kathmandu. Dette var akkurat passe med cash.
•    Vi ville valgt å gå i jogesko. Nå var vi heldige med været, men ofte er det supre forhold i april og mai.
•    Solkrem er et must. Superlett å bli solbrent når man er så høyt oppe.
•    Det er kaldt om natten, ta med sovepose. Det kommer godt med.
•    Priser. Vi betalt 5000,- for to personer for 12 dager med trekking. I tillegg kommer mat og evt drikke. Inkludert var også alle flybilletter.
•    Utstyr: det er utrolig lite utstyr du trenger på en slik tur. Du kommer langt med skalljakke, fleece og et par skift. Enkelte steder er det også mulig å få vasket klær. Se utstyrslisten nedenfor.

Utstyrsliste

  • Skalljakke
  • Regntrekk til sekk
  • Solbriller
  • Boblevest/lett boblejakke
  • Undertøy og sokker
  • Compeed og sportstape
  • Rengbukse/gore tex bukse
  • Lett bukse, avtakbar til kortbukse. (Gikk hver dag i kortbukse)
  • Buff
  • Lue/caps
  • Votter
  • Superundertøy/quick dry x2 (ett till å gå med og ett om kvelden/natten)
  • Håndkle
  • Såpe
  • Lakenpose hvis ikke sovepose (tepper kan leies)
  • Vannrensepiller
  • Fjellstøvler/gode joggesko/fjellsko
  • Fleece
  • Videre kan man vurdere gåstaver og sovepose, men dette er ikke et must.

Takk til:

  • Compeed for gode føtter
  • Maren for stor innsats og godt humør.

Om turen fra Wikipedia

This circuit was once considered one of the best treks in the world though road construction is threatening its reputation and its future as a classic trek. Yet no one disputes that the scenery is outstanding: 17 to 21 days long, this trek takes you through distinct regional scenery of rivers, flora, fauna and above all – mountains.

There are four regions that are passed through on the trek; Lamjung, Manang, Mustang and Myagdi. Lamjung and Myagdi of the lower elevations are both predominantly Hindu and with lush green subtropical valleys with villages and terraced farming.

Manang and Mustang are of the higher elevations and are predominantly Tibetan Buddhist. The Manang people are Gurung (not Tibetan descent) and are very proud of their unique cultural heritage and merging of lower land Gurung and Tibetan cultural influences. People of Mustang identify themselves a lot closer with Tibet and the Mustang region has actually been part of Tibet in history. Mustang also is one of the last places in the world to view the ancient Bonpo Religion in action. Villages to note for Bonpo are Thini and Lupra near Jomsom, and Nargon near Kobang.

The trek goes counter-clockwise from Besisahar to Nayapul and reaches its summit in Thorung La (pass) at the height of 5416m, or 17,769 feet. The route goes past the following mountains: Manaslu (an 8,000-plus meter peak), Langtang Himal, Annapurna II and IV, Annapurna III and Gangapurna, and, of course, Annapurna I and Dhaulagiri — passing through the world’s deepest gorge in between those two 8,000-plus meter peaks. Poon Hill, at the end of the trek, affords views of those two mountains, as well as South Annapurna and Macchupucchre, the «Fishtail Mountain.»

The trek also goes through Buddhist villages and Hindu holy sites, most notably the village of Muktinath, a holy site for both Buddhists and Hindus, and Braga, one of the oldest monasteries in the region.

The eastern portion of the trek follows the Marsyangdi River upstream, to its source near the village of Manang. To get there several days of up-hill hiking are required. Then the route goes over the pass, a grueling day of hiking, and back down the other side, where it meets up with the Kali Gandaki River. At the end of the trek, several options are available: following the river further to the road proper to Beni and catching a bus to Pokhara, or adding on a trek to the Annapurna Base Camp (ABC Trek), aka the Annapurna Sanctuary Trek.

This is a «teahouse trek,» meaning there are villages with lodges and restaurants to eat and stay in along the entire route. You are expected to eat breakfast and dinner in the same lodge where you are spending the night. Prices of rooms are seemingly inexpensive because of this (100-300Rs for a double) – lodge owners tend to make more money on the food and drinks they are selling you than on the room where you are sleeping.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: